Jeg har ikke barn, og det opplever jeg at omverdenen synes er helt greit. Jeg har aldri fått noe pes fra noen, og hvis folk lurer på hvorfor, så svarer jeg enkelt og greit, og så er vi ferdigsnakka om det tema.
Grunnen til at jeg nevner dette er fordi jeg nylig var på en boklansering for antologien Evig barnefri – Historier om frivillig barnløshet. Lanseringen på Litteraturhuset var underholdene, først og fremst takket være Brita Møystad Engseth, som er en av bidragsyterne til boka, men den var og interessant.
Interessant fordi jeg ikke kjenner meg igjen i den problematikken vi frivillige barnløse tilsynelatende opplever, at vi blir bli sett på som egoistiske og at vi kan virke provoserende på de som har barn.
Tvert i mot så har jeg fått høre fra flere foreldre, kjente som ukjente, at barn ikke nødvendigvis gjør livet bedre eller rikere. Jeg har og møtt de som sier at de ikke hadde skaffet seg barn hvis de kunne valgt på nytt, og disse er ikke misfornøyde med ungene sine, bare så det er sagt. Kun ved få anledninger har jeg fått høre at jeg kommer til å angre, men dette tilhører sjeldenhetene.
Jeg tror ikke at mitt liv er noe bedre enn andres, men det passer meg. Jeg skjønner at jeg mangler en dimensjon i livet, og det er helt greit.
Til opplysning så har jeg alltid brukt prevensjon. Jeg har aldri vært gravid, og heller derfor aldri vurdert abort. Hva utfallet ville ha blitt, hvis jeg hadde blitt smelt på tjukka, vet jeg ikke. Men hadde jeg gått over tida, så hadde jeg helt klart tatt utfordringa – på strak arm.
Cecilie Kjensli 